Afrika

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
«Det afrikanske kontinent» omdirigeres hit. Se eventuelt Den afrikanske kontinentalplaten

Afrika

Kart over det afrikanske kontinentet

Areal 30 320 000 km²
Folkemengde 1 377 000 000
Land 54
Territorier 4
Språk arabisk, engelsk, fransk, portugisisk, afrikanske språk
Største byer
1. Kairo
2. Kinshasa
3. Lagos
4. Johannesburg
5. Luanda
6. Dar-es-Salaam
7. Khartoum
8. Alexandria
9. Abidjan

Afrika er den nest største verdensdelen etter Asia, med nesten 1,4 milliarder innbyggere (2021) og et landareal på ca. 30,3 millioner km² som dekker rundt 20 % av landmassene på Jorden.[1] Afrika strekker seg i alt 8000 km fra nord til sør med ekvator omtrent på midten og med hav på alle kanter bortsett fra ved Suezkanalen i Egypt. Klimaet er tropisk rundt ekvator og subtropisk lengst i nord og sør. Middeltemperaturen er derfor høy over hele kontinentet, men nedbørsmengden og -mønsteret varierer stort fra regnskog til ørkenområder, fra kyst til innland, fra nord til sør. Afrika har flere stater enn noe annet kontinent, med sine 48 kontinentale stater og seks øystater.

Kontinentet har vært hardt rammet av krig helt siden europeerne begynte å kolonisere det. Noe av grunnen har vært den måten europeerne delte opp koloniområdene på. Grunnlaget for deres grenser ble lagt «med linjal» på Berlin-konferansen fra 1884 til 1885 uten hensyn til naturlige og tradisjonelle skillelinjer. I mange tilfeller førte dette til at hele folk og stammer ble splittet mellom to eller flere land, og i andre tilfeller førte det til at to eller flere folk som i generasjoner hadde ligget i strid med hverandre havnet i samme land.

Mennesket er etterkommer av tidlige hominider som levde i det sentrale Øst-Afrika for 7 millioner år siden. De eldste menneskefunnene der er over 200 000 år gamle.

Etymologi[rediger | rediger kilde]

«Africa» var opprinnelig navnet på en romersk provins som omfattet kontinentets nordlige middelhavskyst. Etter hvert er det blitt navnet på hele kontinentet, inkludert det som i dag gjerne kalles Afrika sør for Sahara.

Navnet kom inn i det vestlige vokabular gjennom romerne, som brukte navnet Afrika terra, «landet til afri» (flertall av afer), som beskrivelse av de nordlige delene av kontinentet. Provinsen het Africa, og hovedsetet var Karthago, som tilsvarer dagens Tunisia.

Afriene var en stamme, trolig berber, som holdt til i Nord-Afrika, i området rundt Karthago. Opprinnelsen til ordet Afer kan trolig kobles til det fønikiske afar (støv), som også finnes i de fleste andre semittiske språk.

Noen andre etymologier som er foreslått, og som er blitt grundig debattert er:

  • Det latinske ordet aprica, som betyr «solfylt»
  • Det greske ordet aphrike, som betyr «uten kulde». Dette ble foreslått av historikeren Leo Africanus (1495–1554), som foreslo at det greske ordet phrike (φρίκη), som betyr «kaldt og grufullt», kombinert med den benektende prefiksen a-, navnga området som et land foruten kulde og redsel.

Oldtidens Afrika lå vest for Egypt, mens «Asia» ble brukt som beskrivelse av Anatolia og landene i øst. Opprinnelig hadde Egypt og Levanten en slags mellomposisjon mellom disse to områdene, men da Egypt ble en del av perserriket, kom det under den løse definisjonen av Asia. En absolutt linje mellom de to verdensdelene ble dratt av geografen Klaudios Ptolemaios (85–165), og gjorde Suez og Rødehavet til grense mellom Asia og Afrika.

Geografi[rediger | rediger kilde]

Afrika er separert fra Europa av Middelhavet, det henger sammen med Asia i dets nordøstlige hjørne ved Suezkanalen med en bredde på 130 km. I tillegg blir ofte Sinai-halvøya som hører til Egypt geopolitisk sett regnet til Afrika. Fra det nordligste punktet Ras ben Sakka i Tunisia (37°21′ N)[2] til det sørligste Kapp Agulhas i Sør-Afrika (34°51′15″ S), er det rundt 8000 km. Fra det vestligste punktet Kapp Verde (17°33′22″ V) til Ras Hafun i Somalia (51°27′52″ Ø) er det rundt 7400 km. Kystlinjen er 26 000 km lang, og mangelen på dype innskjæringer av kysten illustreres ved at Europa, som dekker et areal som tilsvarer en tredjedel av Afrika, har en kystlinje på 32 000 km i tillegg til en lang grense mot Asia.

Afrikas største land er Algerie og det minste landet er Seychellene, en øygruppe utenfor østkysten av kontinentet. Den minste nasjonen på fastlandet er Gambia.

Klimaet i Afrika er tropisk, det vil ifølge Köppens system for klimaklassifikasjon si et ikke-tørt klima hvor alle 12 måneder i året har en middeltemperatur som overstiger 18 °C, og subtropisk (varmt, med høy luftfuktighet og mye regn) lengst i nord og sør.

Det høyeste fjellet i Afrika er Kilimanjaro, det ligger i Tanzania, og er 5895 moh., og den største innsjøen er Victoriasjøen som ligger i Uganda, Tanzania og Kenya, og er omtrent 68 800 km². Laveste punkt er Assalsjøen i Djibouti med 155 meter under havet.

De lengste elvene i Afrika er Nilen (6 719 km), Kongo (4 700 km), Niger (4 180 km), Zambesi (2 736 km), Oranje (2 200 km), Kasai (2 153 km), Ubangi (1 980 km), Senegal (1,790 km) og Limpopo (1 750 km).

Historie[rediger | rediger kilde]

Afrika på verdenskart i Nürnbergkrøniken 1493
Afrika, kart 1508
Afrika, kart 1570
Afrika, kart 1812
Afrika, kart 1890
Afrika, kart fra 1910-tallet

Utdypende artikkel: Afrikas historie

Ifølge evolusjonsteorien er Afrika menneskehetens vugge på jorden, siden arten menneske stammer fra dette kontinentet. I løpet av midten av det 20. århundre oppdaget antropologer mange fossiler og bevis for at mennesker var til stede kanskje så tidlig som for syv millioner år siden. Fossilrester av flere arter av tidlige apelignende mennesker som er antatt å ha utviklet seg til dagens mennesker, som Australopithecus afarensis (datert til ca. 3,9 til 3 millioner år f.Kr.,[3] Paranthropus boisei (ca. 2,3-1,4 millioner år f.Kr.)[4] og Homo ergaster (ca. 600 000-1,9 millioner år f.Kr.) har blitt oppdaget.

Ishango-beinet, datert til rundt 25 000 år siden, viser merker som er matematiske symbol. Gjennom menneskehetens oldtid, hadde Afrika (som alle andre kontinenter) ingen nasjonalstater og var i stedet befolket av grupper av jegere og samlere som khoisan.[5][6][7]

Tidlige sivilisasjoner og handel[rediger | rediger kilde]

Rundt 3300 f.Kr. åpner de historiske nedtegnelsene i Afrika med oppkomsten av skriveferdigheten i den faraostyrte sivilisasjonen i Egypt som fortsatte, med varierende grad av innflytelse over andre områder, frem til 343 f.Kr.[8][9] Viktige sivilisasjoner i forskjellige tider omfatter blant annet Kartago, kongedømmet Aksum, de nubiske kongedømmene, rikene til Sahel (Kanem-Bornu, Ghana, Mali og Songhai), Great Zimbabwe og Kongo.[10][11]

Bortsett fra Nildalen, var Sahara-ørkenen en nesten ugjennomtrengelig barriere mellom nord og sør, før introduksjonen av kamelen.[12] Dette seige dyret ble først brakt til Egypt av perserne etter 525 f.Kr., selv om det ikke ble vanlig nok med store flokker i Nord-Afrika til å etablere transsaharisk handel før det 8. århundre.[13] Sahanja–berbere var de første som utnyttet dette, og etter at islam spredte seg, fulgte en stabil handel i verdifulle metall, elfenben, salt og slaver mellom de muslimske statene i Maghreb og de saheliske kongedømmene.[14]

Afrika før kolonitiden hadde kanskje så mange som 10 000 forskjellige stater og politiske enheter[15] karakterisert av forskjellige politiske organisasjoner og styre. Disse inkluderte familiegrupper av jegere og samlere som san-folket i det sørlige Afrika, større, mer strukturerte grupper som familieklanene til bantu-språklige mennesker i det sentrale og sørlige Afrika og tungt strukturerte grupper på Afrikas horn, de saheliske kongedømmene og autonome bystater som swahili-folkets handelsbyer langs kysten av det østlige Afrika, hvis handelsnettverk strakte seg så langt som til Kina.

I 1482 etablerte portugiserne de første av mange handelsstasjoner langs Guineakysten ved Elmina. De viktigste varene en handlet i var slaver, gull, elfenben og krydder. Den europeiske oppdagelsen av Amerika i 1492 ble fulgt av stor utvikling i slavehandel som før portugisernes tid, hadde vært nesten eksklusivt ført over land og hadde aldri blitt begrenset til ett kontinent.[16]

Slaveri begynte å fases ut i Europa og Amerika tidlig i det 19. århundre, noe som førte til en dramatisk endring i økonomien til kyststater som Dahomey og Ashanti.[17]

Utforsking[rediger | rediger kilde]

I midten av det 19. århundre begynte europeiske og særlig britiske utforskere å interessere seg i å utforske hjertet av kontinentet og åpne området for handel, gruvedrift og annen kommersiell utvinning. I tillegg var der et ønske om å konvertere innbyggerne til kristendom. Det sentrale området i Afrika var fremdeles stort sett ukjent for europeerne på denne tiden. David Livingstone utforsket kontinentet mellom 1852 og hans død i 1873, og han ble den første europeer som fikk se Victoriafallene. Et hovedmål for utforskerne var å lokalisere kilden for Nilen. Ekspedisjoner av Burton og Speke (1857–1858) og Speke og Grant (1863) lokaliserte Tanganyikasjøen og Victoriasjøen. Sistnevnte ble til slutt påvist å være Nilens kilde. Med etterfølgende ekspedisjoner av Baker og Stanley, var Afrika godt utforsket på slutten av århundret og dette banet vei for koloniseringen som fulgte.

Kolonialisme og «kappløpet om Afrika»[rediger | rediger kilde]

Kart som viser europeiske krav til det afrikanske kontinentet på begynnelsen av første verdenskrig

Sent i det 19. århundre, satte de europeiske kolonimaktene i gang et betydelig «kappløp om Afrika» og okkuperte nesten hele kontinentet, skapte mange koloniale nasjonalstater og etterlot bare to uavhengige nasjoner: Liberia, den fargede amerikanske kolonien, og det ortodokse kristne Abessinia (Etiopia). Denne koloniokkupasjonen fortsatte til etter avslutningen av andre verdenskrig, da alle kolonistatene gradvis skaffet seg uavhengighet.

Kolonialisme hadde en destabiliserende effekt på det som hadde vært et antall etniske grupper som fremdeles merkes i afrikansk politikk. Før den europeiske innflytelsen, var ikke nasjonalgrenser til stor bekymring, da afrikanerne vanligvis fulgte praksisen fra andre deler av verden, som Den arabiske halvøy, hvor en gruppes territorium var flytende med dens militære innflytelse og handelsinnflytelsen. Europeernes insistering på å trekke opp grenser rundt territorium for å isolere dem fra andre kolonimakter hadde ofte den effekten at de separerte politiske grupperinger, eller tvang tradisjonelle fiender til å leve side om side uten noen buffersone mellom dem. Selv om Kongo-elven ser ut til å være en naturlig geografisk grense, var der grupper som ellers delte språk, kultur eller andre likheter og som bodde på begge sider. Delingen av landet mellom Belgia og Frankrike langs elven isolerte disse gruppene fra hverandre. De som bodde i saharisk eller sub-saharisk Afrika og handlet på tvers av kontinentet i århundrer, krysset grenser som bare eksisterte på europeiske kart.

I nasjoner som hadde betydelige europeiske befolkninger, for eksempel Rhodesia og Sør-Afrika, ble systemer av andregrads borgerskap ofte innført for å gi europeere politisk makt som gikk langt utover deres antall. I fristaten Kongo, som var kong Leopold IIs personlige eiendom, ble den innfødte befolkningen underlagt umenneskelig behandling og nær slavestatus med tvangsarbeid. Men linjene ble ikke alltid trukket på tvers av raser. I Liberia klarte etterkommerne av amerikanske slaver å ha et politisk system i over 100 år som gav eksslaver og innfødte i området omtrent lik lovgivende makt til tross for at tidligere slavene var undertallige i ti til en i den generelle befolkningen. Inspirasjonen for dette systemet var USAs senat som hadde balansert makten til frie og slavestater til tross for den mye større befolkningen i den frie.

Europeerne forandret ofte maktbalansen, skapte etniske skiller hvor det tidligere ikke hadde eksistert noen og introdusert en skadelig klassedeling for de innfødte innbyggerne i områdene de kontrollerte. I det som nå er Rwanda og Burundi hadde to etniske grupper, hutuer og tutsier, smeltet til en kultur innen tyske kolonister tok kontroll over regionen i det 19. århundre. De var ikke lenger delt av etnisitet på grunn av ekteskap på tvers av gruppene og sammenblandingen av kulturell praksis hadde over århundrer fjernet synlige kulturelle skillelinjer. Etter at territoriet ble gitt til Belgia etter første verdenskrig, innførte de en politikk av rasekategorisering ettersom rasebasert kategorisering og filosofi var en del av den europeiske kulturen på den tiden. Begrepet hutu henviste opprinnelig til nordøstlige kvegbaserte stammer som hadde migrert inn i regionen senere. Begrepet ble til slutt et begrep for de innfødte beskrev en persons økonomiske klasse. Individer som eide rundt ti eller flere kveg ble regnet som tutsi, og de med færre ble regnet som hutu, uten tanke for opphav. Dette var mer en tommelfingerregel, og en kunne gå fra å være hutu til tutsi og omvendt.

Belgierne introduserte et rasesystem. Individene som hadde karakteristikker som europeerne likte, lysere hud, den rette høyden, smale neser osv, ble gitt makt blant de koloniserte folkene. Belgierne besluttet at disse trekkene var mer ideelt Hamitiske, og videre mer ideelt europeiske og tilhørte de folkene som var nærmest tutsi i opphav. De innførte en politikk med å dele ut identifiseringskort basert på denne filosofien. De som var nærmest idealet ble proklamert tutsi og de som var forskjellig fra idealet ble proklamert hutu.

Afrika etter kolonitiden[rediger | rediger kilde]

I dag har Afrika 54 uavhengige land som stort sett har grensene som ble trukket opp under europeisk kolonialisme.

Siden kolonitiden har afrikanske stater jevnlig vært rammet av ustabilitet, korrupsjon, voldeligheter og maktkamper. Det store flertallet av afrikanske nasjoner er republikker som opererer under en eller annen form for presidentsystem i styret. Få nasjoner i Afrika har klart å opprettholde demokratiske styresett, og mange har i stedet gått gjennom en serie brutale statskupp og militære diktatur. Et antall afrikanske politiske ledere var militære generaler som var dårlig utdannet og ignorante på styresaker. Stor ustabilitet var derimot resultatet av marginaliseringen av andre etniske grupper under disse lederne. Mange politikere brukte maktposisjonen til å utløse etniske konflikter som hadde blitt forsterket, eller til og med skapt, gjennom kolonistyret. I mange land ble militæret sett på som den eneste gruppen som effektivt kunne opprettholde ro og orden, og det hersket mange nasjoner i Afrika i 1970-årene og tidlig 80-årene. I perioden fra slutten av 1960-årene hadde Afrika mer enn 70 kupp og 13 attentat på presidenter.

Konflikter i den kalde krigen mellom USA og Sovjetunionen, i tillegg til politikken til IMF, spilte også en rolle på ustabiliteten. Da et land ble uavhengig for første gang, ble det ofte forventet at det skulle slutte seg til en av supermaktene. Mange land i Nord-Afrika fikk sovjetisk militærstøtte, mens mange i det sentrale og sørlige Afrika var støttet av USA, Frankrike eller begge. 1970-årene så en eskalering ettersom nye uavhengige Angola og Mosambik sluttet seg til Sovjetunionen og vesten og Sør-Afrika forsøkte å begrense sovjetisk innflytelse. Grensestrider og territorielle disputter var også vanlige, da de europeiske grensene til mange nasjoner ble utfordret gjennom bevæpnede konflikter.

Politikk[rediger | rediger kilde]

Styresmaktens mislykkede politikk og politisk korrupsjon har resultert i mange utstrakte hungersnøder, og betydelige deler av Afrika har fortsatt distribusjonssystemer som ikke er i stand til å levere ut nok mat eller vann slik at befolkningen kan overleve. Det som før kolonialismen hadde vært kilden for 90 % av verdens gull, ble det fattigste kontinentet i verden. Dets tidligere rikdommer kom andre kontinenter til gode. Spredningen av sykdommer herjer også, særlig spredningen av humant immunsviktvirus (HIV) og den tilhørende aids som har blitt en dødelig epidemi på kontinentet. Til tross for tallrike vansker, har der vært tegn til at kontinentet kan ha håp for fremtiden. Demokratiske styresett ser ut til å være i ferd med å spre seg, selv om de fortsatt ikke er flertallet. National Geographic hevder at 13 afrikanske nasjoner kan regnes som virkelig demokratiske. I tillegg har mange nasjoner anerkjent grunnleggende menneskerettigheter for alle borgere, selv om de i praksis ikke alltid blir anerkjent, og har opprettet rimelig uavhengige domstoler.

Der er klare tegn til økte nettverk blant de afrikanske organisasjonene og statene. I borgerkrigen i Den demokratiske republikken Kongo (tidligere Zaire), ble et halvt dusin afrikanske naboland involvert fremfor intervensjon fra rike, ikke-afrikanske land (se også den andre krigen i Kongo). Siden konflikten begynte i 1998, har de beregnede tallene for antall omkomne nådd 3,5 millioner. Dette kan spille en lignende rolle som andre verdenskrig for Europa, hvor folkene i nabolandene etter krigen bestemte seg for å integrere sine samfunn på en slik måte at krig mellom dem ble like utenkelig som krig mellom for eksempel Frankrike og Tyskland ville være i dag. Politiske organ som Den afrikanske union gir også håp om større samarbeid og fred mellom kontinentets mange land. Utstrakte brudd på menneskerettighetene foregår fremdeles i flere deler av Afrika, ofte under overoppsyn av staten. De fleste av disse bruddene skjer av politiske årsaker, ofte som et resultat av borgerkrig. Land hvor betydelige menneskerettighetsbrudd har blitt rapportert nylig inkluderer Den demokratiske republikken Kongo, Sierra Leone, Liberia, Sudan og Elfenbenskysten.

Økonomi[rediger | rediger kilde]

Afrika er verdens fattigste bebodde kontinent, hovedsakelig på grunn av kolonialismen og dets resulterende korrupte regjeringer og despotisme. Ifølge FNs utviklingsrapport i 2003, var verdens 25 minst utviklede nasjoner (nr 151 til 175) alle afrikanske.[18]

Mens rask vekst i Kina, og nå India, og moderat vekst i Latin-Amerika, har løftet millioner over marginale livsvilkår, har Afrika gått tilbake med hensyn til handel, investeringer og inntekt per innbygger. Denne fattigdomen har utstrakte effekter, inkludert lavere forventet levealder, vold og ustabilitet, faktorer som er sammenbundet med kontinentets fattigdom.

Noen områder, særlig Botswana og Sør-Afrika, har opplevd økonomisk suksess, inkludert åpningen av børs. Dette er hovedsakelig på grunn av deres naturressurser da de er verdens ledende produsenter av både gull og diamanter, og delvis på grunn av deres veletablerte lovverk. Sør-Afrika har også adgang til finansiell kapital, tallrike markeder og dyktige arbeidere. Tiår av apartheid etterlot seg både en arv av sosialt skille og raseskille, men også en svært stor og svært dyktig hvit befolkning og en infrastruktur i store deler av landet på linje med den vestlige verden. Andre afrikanske land gjør lignende fremskritt, som Ghana, mens atter andre som f.eks Egypt, har en lengre historie av kommersiell og økonomisk suksess.

Nigeria sitter på en av de største oljereservene i verden og er det mest folkerike landet i Afrika med en av de raskest voksende økonomiene i verden.

Fra 1995 til 2005 tok økonomisk vekst tak med et gjennomsnitt på 5 % i 2005. Men noen land opplever mye høyere vekst (over 10 %), særlig Angola, Sudan og Ekvatorial-Guinea som alle tre nylig har begynte å utvinne sine petroleumsreserver.

Det har blitt påpekt fra blant annet organisasjonen Tax Justice Network at mange afrikanske land har store problemer med å få inn skatteinntekter fra sine økonomier.[19] Organisasjonen hevder at gjennom omfattende bruk av skatteparadiser klarer store multinasjonale selskap å unndra seg beskatning, noe som igjen går ut over disse landenes utvikling.

Matvareproduksjonen i Afrika[rediger | rediger kilde]

Mellom 70 og 80 prosent av befolkningen i Afrika arbeider innen landbruket, som stort sett blir drevet etter tradisjonelle metoder. Småbruk står for 90 prosent av jordbruksproduksjonen i verdensdelen.

Det kommersielle landbruket er ikke innstilt på produksjon av mat, men har i stedet konsentrert seg om produktene kakao, kaffe samt bomull.

Produksjonsveksten per år ligger på 2 til 2,5 prosent. Dersom en tar hensyn til befolkningsveksten har produksjonen per person av den grunn falt med fem prosent de seneste tyve årene.

Nærmere to hundre millioner personer, en tredjedel av befolkningen i Afrika, er underernært.

Afrika importerer per 29. august 2008 25 prosent av sitt matvareforbruk.

Demografi[rediger | rediger kilde]

Afrikanerne kan grupperes etter om de lever nord eller sør for Sahara, disse gruppene kalles henholdsvis nordafrikanere og subsahariske afrikanere. Afroasiatisk språklige folkeslag dominerer i Nord-Afrika, mens Afrika sør for Sahara er dominert av et antall befolkninger gruppert etter deres språk, Niger-Kongo i Vest-Afrika, nilosaharisk på det østlige høylandet og khoisan i sør.

Bantuspråklige (del av Niger-Kongo familien) tilhører majoriteten i det sørlige, sentrale og østlige fastlandet i Afrika. Men der er også flere nilogrupper i Øst-Afrika og noen få gjenværende opprinnelige khoisan (san eller buskmenn) og pygmefolkeslag i henholdsvis det sørlige og sentrale Afrika. Bantuspråklige afrikanere dominerer også i Gabon og Ekvatorial-Guinea og finnes i deler av det sørlige Kamerun og sørlige Somalia. I Kalahari-ørkenen i det sørlige Afrika, har folkeslag kjent som buskmenn («san» som er nært i slekt med, men forskjellige fra, «hottentotter») lenge vært til stede. San er fysisk forskjellige fra andre afrikanere og er det opprinnelige folkeslaget i det sørlige Afrika. Pygmeer er det opprinnelige folkeslaget i det sentrale Afrika som bodde der før bantumigrasjonen.

Folkeslagene i Nord-Afrika består av to hovedgrupper, berbere og arabisk-språklige folkeslag i vest og egyptere i øst. Araberne som ankom i det 7. århundre introduserte arabisk språk og islam til Nord-Afrika. De semittiske fønikerne, de europeiske grekerne, romerne og vandalene slo seg også ned i Nord-Afrika. Berberne utgjør fremdeles majoriteten i Marokko, mens de er en betydelig minoritet i Algerie. De er også til stede i Tunisia og Libya. Tuareg og andre ofte nomadiske folkeslag er de primære innbyggerne i det sahariske indre av Nord-Afrika. Nubierne er en nilosaharisk–språklig gruppe (selv om mange snakker arabisk også) som utviklet en antikk sivilisasjon i Nordøst-Afrika.

I løpet av det siste århundret har små, men økonomisk viktige, kolonier av libanesere og oversjøiske kinesere også utviklet seg i de større kystbyene i henholdsvis Vest og Øst-Afrika.

Noen etiopiske og eritreiske grupper (som amharer og tigreanere) som snakker semittiske språk og er etterkommere av de antikke sabaene som krysset Rødehavet fra Sør-Arabia (Jemen) for mange århundrer siden. Oromo og somaliere snakker kushittiske språk, men de fleste somaliske klanene kan spores tilbake til arabisk opphav også. Sudan og Mauritania er delt mellom en hovedsakelig arabisert nord og en innfødt afrikansk sør (selv om «araberne» i Sudan har en klart dominerende afrikansk opphav også). Noen områder i Øst-Afrika, særlig øya Zanzibar og den kenyanske øya Lamu, fikk arabiske muslimer og bosettere og handelsmenn fra Sørvest-Asia i middelalderen og i antikken.

Fra begynnelsen av det 16. århundre begynte europeere som portugisere og nederlendere å etablere handelsstasjoner og festninger langs kystene av det vestlige og sørlige Afrika. Etter hvert slo et stort antall nederlendere supplert av franske hugenotter og tyskere seg ned i det som i dag er Sør-Afrika. Deres etterkommere, boere og de fargede, er den største gruppen med europeisk opphav i dagens Afrika. På 1800-tallet førte en ny fase av kolonisering et stort antall franske og britiske bosettere til Afrika. Portugiserne slo seg hovedsakelig ned i Angola, men også i Mosambik. Franskmennene slo seg ned i stort antall i Algerie hvor de ble kollektivt kjent som pied-noirer og i mindre skala i andre deler av Nord og Vest-Afrika i tillegg til Madagaskar. Britene slo seg hovedsakelig ned i Sør-Afrika i tillegg til kolonien Rhodesia og i høylandene i det som nå er Kenya. Tyskerne slo seg ned i det som nå er Tanzania og Namibia, og der er fremdeles en befolkning av tyskspråklige hvite namibiere. Mindre antall av europeiske soldater, forretningsfolk og embetsmenn etablerte seg ogsp i administrative sentre som Nairobi og Dakar. Avkoloniseringen i løpet av 1960-årene resulterte ofte i massemigrasjon av bosetter av europeisk opphav ut av Afrika, særlig fra Algerie, Angola, Kenya og Rhodesia (nå Zimbabwe). Men i Sør-Afrika og Namibia har den hvite minoriteten forblitt politisk dominerende etter uavhengigheten fra Europa, og en betydelig befolkning av hvite afrikanere forblir i disse to landene selv etter demokratiet til slutt ble innført på slutten av den kalde krigen. Sør-Afrika har også blitt det foretrukne målet for hvite anglo-zimbabwere og av migranter fra hele det sørlige Afrika.

Europeisk kolonisering førte også med seg betydelige grupper av asiater, særlig mennesker fra det indiske subkontinent, til britiske kolonier. Store indiske samfunn finnes i Sør-Afrika, og mindre samfunn er til stede i Kenya, Tanzania og noen andre sørlige og østlige afrikanske land. Det store indiske samfunnet i Uganda ble utvist av diktatoren Idi Amin i 1972, men noen har senere vendt tilbake. Øyene i Indiahavet er også befolket hovedsakelig av mennesker av asiatisk opphav, ofte blandet med afrikanere og europeere. Malagsy-folket på Madagaskar er et malayer-folk, men de som bor langs kysten er generelt blandet med bantu, arabisk, indisk og europeisk opphav. Malayisk og indisk opphav er også viktige komponenter i gruppen av folk kjent i Sør-Afrika som Cape-fargede, mennesker med opphav i to eller flere raser og kontinenter.

Befolkningsutvikling[rediger | rediger kilde]

FN anslår at 85 % av verdens befolkningsvekst fra 2015 til 2100 vil komme i Afrika. Afrikas andel av verdens befolkning vil da øke fra 15,9 % i 2015 til 38,6 % i 2100, mot 9,1 % i 1950. For hver innbygger Afrika hadde i 1950, vil det da være 18 i 2100. Tilsvarende tall for resten av verden samlet er litt under 3.

Tabellen under viser FNs prognose for befolkningsutviklingen i Afrika:[20]

Land/Territorium År 1950 År 2000 År 2015 År 2050 År 2100
Nigeria 37 860 000 122 877 000 183 523 000 440 355 000 913 834 000
Etiopia 18 128 000 66 024 000 98 942 000 187 573 000 243 416 000
Egypt 21 514 000 66 137 000 84 706 000 121 798 000 135 200 000
Den demokratiske republikken Kongo 12 184 000 46 949 000 71 246 000 155 291 000 262 134 000
Sør-Afrika 13 683 000 44 846 000 53 491 000 63 405 000 64 135 000
Tanzania 7 650 000 34 021 000 52 291 000 129 417 000 275 624 000
Kenya 6 077 000 31 285 000 46 749 000 97 173 000 160 423 000
Algerie 8 872 000 31 719 000 40 633 000 54 522 000 54 887 000
Uganda 5 158 000 24 276 000 40 141 000 104 078 000 204 596 000
Sudan 5 734 000 27 730 000 39 613 000 77 138 000 116 141 000
Marokko 8 986 000 28 710 000 33 955 000 42 884 000 42 726 000
Mosambik 6 442 000 18 276 000 27 122 000 59 929 000 112 018 000
Ghana 4 981 000 18 825 000 26 984 000 45 670 000 57 210 000
Madagaskar 4 084 000 15 745 000 24 235 000 55 498 000 105 128 000
Kamerun 4 466 000 15 928 000 23 393 000 48 599 000 82 393 000
Angola 4 148 000 13 925 000 22 820 000 54 324 000 97 337 000
Elfenbenskysten 2 630 000 16 131 000 21 295 000 42 339 000 76 180 000
Niger 2 560 000 10 990 000 19 268 000 69 410 000 203 781 000
Burkina Faso 4 284 000 11 608 000 17 915 000 40 932 000 75 274 000
Malawi 2 881 000 11 321 000 17 309 000 41 203 000 84 986 000
Mali 4 638 000 10 261 000 16 259 000 45 168 000 100 751 000
Zambia 2 372 000 10 101 000 15 520 000 44 206 000 124 302 000
Zimbabwe 2 747 000 12 504 000 15 046 000 26 254 000 32 608 000
Senegal 2 477 000 9 862 000 14 967 000 32 933 000 58 180 000
Tsjad 2 502 000 8 301 000 13 606 000 33 516 000 63 286 000
Rwanda 2 186 000 8 396 000 12 428 000 25 378 000 36 217 000
Guinea 3 094 000 8 746 000 12 348 000 24 466 000 35 768 000
Sør-Sudan 2 583 000 6 653 000 12 152 000 24 760 000 39 267 000
Tunisia 3 099 000 9 553 000 11 235 000 13 192 000 11 556 000
Somalia 2 264 000 7 385 000 11 123 000 27 076 000 53 966 000
Benin 2 255 000 6 949 000 10 880 000 22 137 000 32 944 000
Burundi 2 309 000 6 674 000 10 813 000 26 691 000 56 285 000
Togo 1 395 000 4 865 000 7 171 000 14 521 000 24 659 000
Eritrea 1 141 000 3 939 000 6 738 000 14 314 000 21 761 000
Sierra Leone 1 944 000 4 140 000 6 319 000 10 296 000 13 890 000
Libya 1 113 000 5 176 000 6 317 000 8 350 000 7 639 000
Den sentralafrikanske republikk 1 327 000 3 638 000 4 803 000 8 491 000 11 851 000
Kongo-Brazzaville 808 000 3 126 000 4 671 000 10 577 000 21 322 000
Liberia 930 000 2 892 000 4 503 000 9 392 000 15 905 000
Mauritania 660 000 2 708 000 4 080 000 7 921 000 12 397 000
Namibia 485 000 1 898 000 2 392 000 3 744 000 4 263 000
Lesotho 734 000 1 856 000 2 120 000 2 818 000 3 183 000
Botswana 413 000 1 755 000 2 056 000 2 780 000 3 025 000
Gambia 271 000 1 229 000 1 970 000 4 866 000 8 423 000
Guinea-Bissau 518 000 1 273 000 1 788 000 3 504 000 5 628 000
Gabon 473 000 1 226 000 1 751 000 3 302 000 4 884 000
Swaziland 273 000 1 064 000 1 286 000 1 815 000 2 156 000
Mauritius 493 000 1 185 000 1 254 000 1 231 000 983 000
Djibouti 62 000 723 000 900 000 1 244 000 1 300 000
Réunion (Frankrike) 248 000 736 000 895 000 1 125 000 1 150 000
Ekvatorial-Guinea 226 000 518 000 799 000 1 623 000 2 419 000
Komorene 156 000 528 000 770 000 1 508 000 2 358 000
Vest-Sahara (Okkupert av Marokko) 14 000 306 000 604 000 844 000 783 000
Kapp Verde 178 000 442 000 508 000 636 000 552 000
Mayotte (Frankrike) 15 000 149 000 234 000 466 000 656 000
São Tomé og Príncipe 60 000 139 000 203 000 388 000 568 000
Seychellene 36 000 80 000 94 000 100 000 87 000
Saint Helena (Storbritannia) 5 000 5 000 4 000 5 000 4 000
Afrika 228 827 000 808 304 000 1 166 239 000 2 393 175 000 4 184 577 000
Verden 2 525 779 000 6 127 700 000 7 324 782 000 9 550 945 000 10 853 849 000
Asia 1 395 749 000 3 717 372 000 4 384 844 000 5 164 061 000 4 711 514 000
Amerika 339 484 000 841 695 000 991 217 000 1 227 767 000 1 249 293 000
Europa 549 043 000 729 105 000 743 123 000 709 067 000 638 816 000
Oseania 12 675 000 31 224 000 39 359 000 56 874 000 69 648 000

Største byer[rediger | rediger kilde]

Afrikas største byområder (urban agglomerations), folketall i 2021 (Kilde: CIA The World Factbook)[1]:

Språk[rediger | rediger kilde]

Kart som viser utbredelsen av afrikanske språkfamilier og noen betydelige afrikanske språk. afroasiatiske strekker seg fra Sahel til Sørvest-Asia. Niger-kongo er delt for å vise størrelsen til underfamilien bantu.

Etter de fleste overslag inneholder Afrika mer enn tusen språk. Det er fire betydelige språkfamilier som er innfødte i Afrika.

  • De afroasiatiske språkene er en språkfamilie med rundt 240 språk og 285 millioner mennesker i Øst-Afrika, Nord-Afrika, Sahel og Sørvest-Afrika.
  • Den nilosahariske språkfamilien består av mer enn hundre språk som blir snakket av 30 millioner mennesker. Nilo-sahariske språkene blir hovedsakelig snakket i Tsjad, Etiopia, Kenya, Sudan, Uganda og det nordlige Tanzania.
  • Niger-kongo-språkfamilien dekker mye av det subsahariske Afrika og er antagelig den største språkfamilien i verden i antall forskjellige språk. Et betydelig antall av dem er bantuspråk som snakkes i mye av det subsahariske Afrika.
  • Khoisan-språkene består av rundt 50 språk som snakkes i det sørlige Afrika av rundt 120 000 mennesker. Mange av Khoisan-språkene er truede. Khoi og san-folkene er regnet som de opprinnelige innbyggerne av denne delen av Afrika.

Med noen få unntak i Øst-Afrika, har nesten alle afrikanske land vedtatt offisielle språk som har sin opprinnelse utenfor kontinentet og som er blitt spredt gjennom kolonialisme eller menneskelig migrasjon. I tallrike land blir engelsk og fransk brukt til offentlig kommunikasjon som styresmakt, handelsstand, utdanning og media. Arabisk, portugisisk, afrikaans og gassisk er andre eksempler på opprinnelig ikke-afrikanske språk som blir brukt av millioner av afrikanere i dag, både i det offentlige og private rom.

Kultur[rediger | rediger kilde]

Afrika har et antall overlappende kulturer. Det mest konvensjonelle skillet er det mellom subsaharisk Afrika og de nordlige landene fra Egypt til Marokko som stort sett assosierer seg med arabisk kultur. I denne sammenligningen regnes nasjonene sør for Sahara å bestå av mange kulturelle områder, eksempelvis den bantu språklige gruppen.

Det kan også skilles mellom fransk Afrika og resten av Afrika, eksempelvis de tidligere britiske koloniene i det sørlige og østlige Afrika. En annen kulturell skillelinje er den mellom afrikanere som lever tradisjonell livsstil og de som grunnleggende sett er moderne. Tradisjonalistene er noen ganger inndelt i pastoralister og agrikulturelle.

Afrikansk kunst reflekterer forskjelligheten i afrikanske kulturer. Den eldste eksisterende kunsten er 6000 år gamle utskjæringer funnet i Niger. Kheopspyramiden i Egypt var verdens høyeste arkitektoniske bedrift i 4000 år før Eiffeltårnet ble bygd. Det etiopiske komplekset av monolittiske kirker ved Lalibela, hvor St Georges kirke er et eksempel, regnes som en annen ingeniørbragd.

Musikk[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Afrikansk musikk

Afrikas musikk er en av de mest dynamiske kunstformene. Egypt har lenge vært et kulturelt fokuspunkt i den arabiske verden, mens minnet om rytmene i subsaharisk Afrika, særlig Vest-Afrika, ble overført gjennom den atlantiske slavehandelen til moderne samba, blues, jazz, reggae, rap og rock and roll. Kontinentets moderne musikk inkluderer den svært komplekse korsangen i det sørlige Afrika og danserytmene til soukous, dominert av musikken i Den demokratiske republikken Kongo. En nylig utvikling i det 21. århundre er oppkomsten av afrikansk hiphop. En form fra Senegal er blandet med tradisjonell mbalax. I Sør-Afrika har en form for musikk som house kjent under navnet kwaito utviklet seg, og landet har vært hjemlandet for sin egen form for sørafrikansk jazz en stund, mens afrikaans-musikk er en helt egen form og består hovedsakelig av tradisjonell boere musiek og former for folkemusikk og rock.

Innfødte musikk og dansetradisjoner i Afrika opprettholdes av muntlige tradisjoner, og de er forskjellige fra musikk og dansestilene i Nord-Afrika og det sørlige Afrika. Arabisk innflytelse er synlig i musikken og dansen i nord og i det sørlige Afrika er vestlig innflytelse tydelig på grunn av kolonialisme.

Mange afrikanske språk er tonespråk hvor toneleie bestemmer betydningen. Dette uttrykkes i afrikanske musiske melodier og rytmer. Mange forskjellige musikkinstrumenter blir brukt som for eksempel trommer, trompet, bjelle, fløyte og lutt.

Afrikanske danser er en viktig tilstand av kommunikasjon, og danserne bruker gester, masker, kostymer, kroppsmaling og et antall visuelle gjenstander. De grunnleggende bevegelsene er noen ganger enkle og legger vekt på kun overkroppen eller mageregionen eller føttene. Slike bevegelser er noen ganger komplekse og involverer koordinasjon av forskjellige kroppsdeler. Dansere utfører dansen noen ganger alene eller i små grupper på to eller tre personer. Danser med mange utøvere utføres også med forskjellige formasjoner, som lineære, sirkulære, buktende og så videre.

Religion[rediger | rediger kilde]

Afrikanerne har mange forskjellige religiøse trossystemer, hvor kristendom og islam er de mest utbredte. Rundt 46,3 % av alle afrikanerne er kristne og 40,5 % er muslimer. Rundt 11,8 % av afrikanerne følger opprinnelige afrikanske religioner. Et lite antall afrikanere er hinduer eller har jødisk trostradisjon, slik som beta Israel og lemba-stammene.[21]

De innfødte afrikanske religionene har en tendens til å dreie rundt animisme og forfedredyrking. Et vanlig emne i tradisjonell trossystemer var delingen av den spirituelle verden i en «hjelpsom» og en «skadende» del. Hjelpsomme ånder regnes vanligvis å inkludere forfedres ånder som hjelper deres etterkommere og mektige ånder som beskytter hele samfunn fra naturkatastrofer eller angrep fra fiender, mens skadelige ånder inkluderer sjelene til mordofre som ble gravlagt uten de korrekte begravelsesritene og ånder brukt av fiendtlige medium til å skape sykdom blant deres fiender. Mens effekten av disse tidlige formene for dyrking fortsetter å ha grunnleggende innflytelse, har trossystemene utviklet seg ettersom de møter andre religioner.

Dannelsen av det gamle riket i Egypt i det tredje milleniet f.Kr. markerte det første kjente komplekse religiøse systemet på kontinentet. En gang på 800-tallet f.Kr. ble Karthago grunnlagt i dagens Tunisia av fønikerne, og ble et betydelig kosmopolitisk senter hvor guddommer fra nabolandene Egypt, Roma og etruskernes bystater ble tilbedt.

Den etiopisk-ortodokse kirke og den eritreisk-ortodokse kirke dateres offisielt til det 300-tallet og er dermed en av de først etablerte kristne kirker i verden. I begynnelsen gjorde ortodokse fremskritt i dagens Sudan og andre regioner i nabolaget. Men etter at islam ble spredt, var veksten treg og begrenset til høylandene.

Islam gikk inn i Afrika da muslimene erobret Nord-Afrika mellom 640 og 710 og det startet med Egypt. De etablerte Mogadishu, Melinde, Mombasa, Kilwa og Sofala da de fulgte sjøhandelsveiene ned langs kysten på Øst-Afrika og spredte seg gjennom Saharaørkenen inn i det indre av Afrika da religionen fulgte i fotsporene til muslimske handelsmenn. Muslimene var også blant de asiatiske menneskene som senere slo seg ned i det britisk-styrte Afrika.

Mange afrikanere ble konvertert til vesteuropeisk form for kristendom i kolonitiden. I de siste tiårene av 1900-tallet, har forskjellige sekter av karismatisk kristendom vokst raskt. Et antall romersk-katolske afrikanske biskoper var til og med nevnt som mulige pavekandidater i 2005. Afrikanske kristne ser ut til å være mer sosialt konservative enn deres trosfeller i store deler av den industrialiserte verden, noe som ganske nylig har ført til spenning innen retninger som anglikanske kirker og metodistkirker.

I 1900 var det kun 8,7 millioner kristne i Afrika. Dette har vokst til 390 millioner i dag og vil sannsynligvis vokse ytterligere til 600 millioner i 2025. I dag er det mer enn 1,5 millioner kirker i verdensdelen. Grunnen til denne veksten er som oftest konverteringer fra tradisjonelle afrikanske religioner eller islam. Ifølge både muslimske og kristne kilder konverterer hvert år 6 millioner afrikanske muslimer til kristendom. Disse er spredt over hele kontinentet.[22]

Religion i Afrika sør for Sahara i 2010 og fram mot 2050[rediger | rediger kilde]

En prognose for den religiøse demografien i Afrika sør for Sahara, slik den forventes å være i 2050. Tallene er basert på en studie som amerikanske Pew Research Center publiserte i 2015.[23]

Religion Antall i 2010 (prosent) Antall i 2050 (prosent) Endring (%) Fertilitetsrate (2010-50)
Kristne 517 mill. (63 %) 1,11 mrd (58,5 %) 595 mill. (115 %) 4,5 barn per kvinne (bpk)
Muslimer 248 mill. (30 %) 670 mill. (35 %) 421 mill. (169,6 %) 5,6 bpk
Folkereligioner 27 mill. (3,3 %) 61,5 % (3,2 %) 34,5 mill. (127,6 %) 5,1 bpk
Ikke-religiøse 26,2 mill. (3,2 %) 50,5 mill. (2,7 %) 24,2 mill. (92,3 %) 4,3 bpk
Andre religioner 1,9 mill. (0,2 %) 3,7 mill. (0,2 %) 1,8 mill. (95,3 %)
Hinduer 1,6 mill. (0,2 %) 1,9 mill. (0,1 %) 0,3 mill. (21,6 %)
Buddhister 0,2 mill. (<0,1 %) 0,2 mill. (<0,1 %) 0,06 mill. (38,1 %)
Jøder 0,1 (<0,1 %) 0,1 mill. (<0,1 %) -0,03 mill. (-29 %)
Totalt 823 mill 1,9 mrd 1,08 mrd (131 %) 4,8 bpk

Tabellen viser at gruppen muslimer forventes og ha den største fremgangen frem mot 2050 - og de vil forøvrig være den eneste gruppen som øker sin andel på bekostning av de andre. Den kristne gruppen vil imidlertid fremdeles være den største og vil utgjøre godt over halvparten av befolkningen i 2050. Gruppen afrikanske folkereligioner forventes å ha omtrent samme andel som i 2010. Dette er forøvrig den regionen i Pews undersøkelse som forventes ha den største befolkningsøkningen frem mot 2050.[23]

Selvstendige land[rediger | rediger kilde]

EgyptSudanEritreaEtiopiaDjiboutiSomaliaKenyaUgandaRwandaBurundiTanzaniaMosambikMalawiMadagaskarSwazilandLesothoSør-AfrikaZimbabweBotswanaNamibiaAngolaZambiaDen demokratiske republikken KongoRepublikken KongoGabonSão Tomé og PríncipeEkvatorial-GuineaKamerunDen sentralafrikanske republikkTsjadNigeriaNigerBurkina FasoBeninTogoGhanaElfenbenskystenLiberiaSierra LeoneGuineaGuinea-BissauSenegalGambiaMauritaniaMaliVest-SaharaMarokkoAlgerieTunisiaLibyaMidtøstenMiddelhavetDet indiske havRødehavetAtlanterhavetGibraltarstredet
Politisk kart over Afrika. (Hold pekeren over landet for å se navn, venstreklikk for å gå til artikkel.)
FNs regioninndeling av verden
Politisk kart over Afrika
Selvstendige afrikanske stater:[24] Areal km² Innbyggere 2021 Hovedstad
Nigeria Nigeria 923 768 219 463 862 Abuja
Etiopia Etiopia 1 104 300 110 871 031 Addis Abeba
Egypt Egypt 1 001 450 106 437 241 Kairo
Den demokratiske republikken Kongo Den demokratiske republikken Kongo 2 344 858 105 044 646 Kinshasa
Tanzania Tanzania 947 300 62 092 761 Dodoma
Sør-Afrika Sør-Afrika 1 219 090 56 978 635 Pretoria
Kenya Kenya 580 367 54 685 051 Nairobi
Sudan Sudan 1 861 484 46 751 152 Khartoum
Uganda Uganda 241 038 44 712 143 Kampala
Algerie Algerie 2 381 740 43 576 691 Alger
Marokko Marokko 716 550 36 561 813 Rabat
Angola Angola 1 246 700 33 642 646 Luanda
Ghana Ghana 238 533 32 372 889 Accra
Mosambik Mosambik 799 380 30 888 034 Maputo
Kamerun Kamerun 475 440 28 524 175 Yaoundé
Elfenbenskysten Elfenbenskysten 322 463 28 088 455 Yamoussoukro
Madagaskar Madagaskar 587 041 27 534 354 Antananarivo
Niger Niger 1 267 000 23 605 767 Niamey
Burkina Faso Burkina Faso 274 200 21 382 659 Ouagadougou
Malawi Malawi 118 484 20 308 502 Lilongwe
Mali Mali 1 240 192 20 137 527 Bamako
Zambia Zambia 752 618 19 077 816 Lusaka
Tsjad Tsjad 1 284 000 17 414 108 N'Djamena
Senegal Senegal 196 722 16 082 442 Dakar
Zimbabwe Zimbabwe 390 757 14 829 988 Harare
Benin Benin 112 622 13 301 694 Porto-Novo
Rwanda Rwanda 26 338 12 943 132 Kigali
Guinea Guinea 245 857 12 877 894 Conakry
Burundi Burundi 27 830 12 241 065 Bujumbura
Somalia Somalia 637 657 12 094 640 Mogadishu
Tunisia Tunisia 163 610 11 811 335 Tunis
Sør-Sudan Sør-Sudan 644 329 10 984 074 Juba
Togo Togo 56 785 8 283 189 Lomé
Libya Libya 1 759 540 7 017 224 Tripoli
Sierra Leone Sierra Leone 71 740 6 807 277 Freetown
Eritrea Eritrea 117 600 6 147 398 Asmara
Republikken Kongo Republikken Kongo 342 000 5 417 414 Brazzaville
Den sentralafrikanske republikk Den sentralafrikanske republikk 622 984 5 357 984 Bangui
Liberia Liberia 111 369 5 214 030 Monrovia
Mauritania Mauritania 1 030 700 4 079 284 Nouakchott
Namibia Namibia 824 292 2 678 191 Windhoek
Botswana Botswana 581 730 2 350 667 Gaborone
Gabon Gabon 267 667 2 284 912 Libreville
Gambia Gambia 11 300 2 221 301 Banjul
Lesotho Lesotho 30 355 2 177 740 Maseru
Guinea-Bissau Guinea-Bissau 36 125 1 976 187 Bissau
Mauritius Mauritius 2 040 1 386 129 Port Louis
Swaziland Eswatini 17 364 1 113 276 Mbabane
Djibouti Djibouti 23 200 938 413 Djibouti
Komorene Komorene 2 235 864 335 Moroni
Ekvatorial-Guinea Ekvatorial-Guinea 28 051 857 008 Malabo
Kapp Verde Kapp Verde 4 033 589 451 Praia
São Tomé og Príncipe São Tomé og Príncipe 964 213 948 São Tomé
Seychellene Seychellene 455 96 387 Victoria
Andre områder:
Frankrike Réunion 2 512 858 450 Tilhører Frankrike
Frankrike Mayotte 374 288 926 Tilhører Frankrike
Spania Plazas de soberanía 31 171 278 Tilhører Spania
Storbritannia St. Helena, Ascension og Tristan da Cunha 394 7 915 Tilhører Storbritannia
Sum 30 319 558 1 376 717 536

Afrikas land i alfabetisk rekkefølge[rediger | rediger kilde]

A – E
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Djibouti
Den sentralafrikanske republikk
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia

  

G – L
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kapp Verde
Kamerun
Kenya
Komorene
Kongo
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya

  

M – Sen
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal

  

Sey – Z
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sudan
Swaziland
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Tanzania
Tsjad
Togo
Tunisia
Uganda
Zambia
Zimbabwe

Bilder[rediger | rediger kilde]

  • Afrikanske kulturgjenstander (fra Nordisk familjebok 1904-1826).

  • Makonde fra Tanzania

  • Tam Tam-trommer fra Kamerun

Se også[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b «CIA The World Factbook». Arkivert fra originalen 5. januar 2010. Besøkt 2. april 2014. 
  2. ^ Encyclopedia of the Peoples of Africa and the Middle East, Facts On File, Incorporated, Infobase Publishing, 2009, s. 764
  3. ^ Kimbel, William H. & Yoel Rak & Donald C. Johanson (2004): The Skull of Australopithecus Afarensis, Oxford University Press US. ISBN 0-19-515706-0.
  4. ^ Tudge, Colin (2002): The Variety of Life., Oxford University Press. ISBN 0-19-860426-2.
  5. ^ Sertima, Ivan Van (1995): Egypt: Child of Africa/S V12 (Ppr), Transaction Publishers. s. 324-325. ISBN 1-56000-792-3.
  6. ^ Mokhtar, G. (1990): UNESCO General History of Africa, Vol. II, Abridged Edition: Ancient Africa, University of California Press. ISBN 0-85255-092-8.
  7. ^ Eyma, A. K. & C. J. Bennett. (2003): Delts-Man in Yebu: Occasional Volume of the Egyptologists' Electronic Forum No. 1, Universal Publishers. s. 210. SBN 1-58112-564-X.
  8. ^ Hassan, Fekri A. (2002): Droughts, Food and Culture, Springer. s. 17. ISBN 0-306-46755-0.
  9. ^ McGrail, Sean (2004): Boats of the World, Oxford University Press. s. 48. ISBN 0-19-927186-0.
  10. ^ Fage, J. D. (1979): The Cambridge History of Africa, Cambridge University Press. ISBN 0-521-21592-7.
  11. ^ Oliver, Roland & Anthony Atmore (1994): Africa Since 1800, Cambridge University Press. ISBN 0-521-42970-6.
  12. ^ Stearns, Peter N. (2001): The Encyclopedia of World History, Houghton Mifflin Books. s. 16. ISBN 0-395-65237-5.
  13. ^ McEvedy, Colin (1980): Atlas of African History, p. 44. ISBN 0-87196-480-5.
  14. ^ Fage, J. D. (2001): A History of Africa, Routledge (UK). s. 256. ISBN 0-415-25248-2.
  15. ^ Meredith, Martin: «The Fate of Africa», Washington Post 20. januar 2006
  16. ^ Oliver, Roland. (1977): The Cambridge History of Africa, Cambridge University Press. s. 453. ISBN 0-521-20981-1.
  17. ^ Simon, Julian L. (1995): State of Humanity, Blackwell Publishing. s. 175. ISBN 1-55786-585-X.
  18. ^ 2013 Human Development Report
  19. ^ «Tax Us If You Can Why Africa Should Stand up for Tax Justice» Arkivert 15. november 2011 hos Wayback Machine. (PDF) – rapport fra Tax Justice Network
  20. ^ United Nations, Department og Economic and Social Affairs: World Population Prospects, The 2012 revision. (Middelalternativet).
  21. ^ Tallene er utregnet fra stanford.edu Arkivert 2. september 2006 hos Wayback Machine.
  22. ^ Six Million African Muslims Convert to Christianity Each Year Arkivert 19. juni 2017 hos Wayback Machine., nettstedet Al-Jazeerah
  23. ^ a b Pewforum - The Future of World Religions: Population Growth Projections, 2010-2050 (2.4.2015)
  24. ^ CIA World Factbook: Afrika. Folketall estimert for juli 2021.
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Afrika&oldid=22342679»