Abort

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Abortlovgivningen verden over (detaljer). I grove trekk kan man si at blå og grønn representerer land med en liberal abortlovgivning.

Abort er en avbrytelse av svangerskapet. Det skilles mellom spontanabort, også kalt naturlig abort, hvor organismen frastøter fosteret og på den måten avbryter svangerskapet, og fremprovosert abort, hvor man avbryter svangerskapet ved hjelp av legemidler eller kirurgiske inngrep.

Fremprovosert abort, også kalt abortus provocatus, fremkalt abort, svangerskapsavbrudd og tilsiktet abort, kan foretas både før og etter fosteret er levedyktig utenfor moren.

I det norske helsevesenet regnes grensen for skillet mellom abort og fødsel å gå ved den 22. svangerskapsuken. Moderne legevitenskap kan redde for tidlig fødte barn ned mot denne grensen.[1]

Historikk[rediger | rediger kilde]

Klassisk tid[rediger | rediger kilde]

Det første beviset på en abort er fra et kinesisk dokument som sier at aborter ble utført på kongelige elskerinner i Kina 500 år f.Kr.[2]

Flere metoder ble brukt av antikke leger. En måte var å gi kvinnen gift som fikk kroppen hennes til å avstøte fosteret. Andre måter var å stikke redskaper[trenger referanse] inn i livmoren. Disse metodene kunne i noen tilfeller være farlig for pasienten. Mange kvinner forsøkte fysiske aktiviteter som klatring, padling, vektløfting og stuping for å fremkalle en spontanabort. Andre teknikker var å helle varmt vann i underlivet eller å dekke det med blader som irriterte. Å tappe blod, faste eller ligge på varme kokosnøttskall var også metoder som ble brukt.[trenger referanse]

Umoden papaya og papayafrø har vært brukt for å framprovosere abort[3], blant annet i India og Sørøst-Asia.[4]

Moderne tid[rediger | rediger kilde]

I 1920 innførte Frankrike forbud mot abort, og dette ble begrunnet med at «i kjølvannet av krigen, hvor nesten halvannen million franskmenn ofret sine liv slik at Frankrike fikk rett til å leve uavhengig og ærefullt, kan det ikke godtas at andre franskmenn tjener sitt brød ved å utføre abort».[trenger referanse] Samtidig innførte man forbud mot salg av prevensjonsmidler. Dette førte til at det utover 1930-årene ble foretatt anslagsvis en halv million illegale aborter årlig i Frankrike. I Weimarrepublikkens Tyskland regnet man med omkring 800 000 illegale aborter årlig. I 1923 innførte Belgia forbud mot salg av prevensjon, fulgt av Italia i 1926. I 1929 vedtok Storbritannia Infant Life Preservation Act, som innførte fengsel i livstid for fremkalt abort. Pave Pius XI innskjerpet i 1930 ekteskapets hellighet. Dette medførte at italiensk lovverk skjerpet straffen for abort, og legene ble pålagt å innrapportere fremkalte aborter til myndighetene.[5]

Den siste kvinnen som ble sendt til giljotinen i Frankrike, var dømt for å ha utført aborter under den andre verdenskrig. I 1943 ble det innført dødsstraff for abort[trenger referanse] i Tyskland for å tvinge fødselstallene opp.[6]

Kinas ettbarnspolitikk har ført til tvungen abort for enkelte som ikke kan betale boten som følger av å bryte med ettbarnspolitikken. I juli 2012 ble en 23 år gammel mor tvunget til å abortere sitt 7 måneder gamle foster til tross for at slik praksis er ulovlig i Kina. Ofte blir jentebarn abortert vekk på grunn av kulturelle grunner.[7][8] I Nord-Korea hevdes det at kvinner som er gravide og i fengsel tvinges til å abortere.[9]

Abortlovgivning på verdensbasis[rediger | rediger kilde]

Land som enten har selvbestemt abort eller liberale abortlover, finner man for det meste i Europa, Nord-Amerika, det tidligere Sovjetunionen, Oseania og deler av Øst-Asia. Land som fører en restriktiv linje eller totalforbud, finner man oftest i Afrika, Latin-Amerika, Midtøsten og deler av Øst-Asia. Ytterst få land har et totalforbud mot fremprovosert abort. De aller fleste land der abort er forbudt tillater likevel fremkalt abort hvis morens liv står i fare. Chile, Nicaragua, Oman, Vatikanet, El Salvador og Malta er de eneste land i verden som ikke tillater abort under noen omstendigheter.

I Europa er det Irland, Nord-Irland, Liechtenstein, Malta, Færøyene, og til dels Polen som har hatt de mest restriktive abortlovene. I Portugal ble selvbestemt abort før uke 10 lovlig i 2007 etter en folkeavstemning,[10] og Irland stemte i mai 2018 ja til å fjerne grunnlovstillegget i den irske grunnloven som forbyr abort.[11]

I Tyskland gjøres abort i prinsippet kun når det finnes medisinske eller kriminologiske grunner.[12] Den tyske lovgivningen gjør et unntak for kvinner som etter en obligatorisk rådgivning likevel velger å ende et svangerskap i første trimester.[13]

Mellom 1995 og 2003 falt forekomsten av fremkalt abort (antall aborter per 1 000 kvinner mellom 15 og 44 år) på verdensbasis fra 35 til 29. I 2008 var antallet sunket til 28. Mellom 2003 og 2012 falt antall utførte aborter med 600 000 i vestlige land, men økte med 2,8 millioner i utviklingsland. I 2008 ble det utført seks millioner aborter i vestlige land, mot 38 millioner i utviklingsland. Antall utrygge aborter øker på verdensbasis, fra 44 % av antall utførte aborter i 1995, til 49 % i 2008.[14]

I USA innførte Ronald Reagan i 1984 sin Mexico City Policy, av kritikere kalt Global Gag Rule, som nedla forbud mot amerikansk bistandshjelp til organisasjoner som utfører, opplyser om eller henviser til abort.[15] Dette rammet også vanlige helsestasjoner og organisasjoner som underviste om prevensjon. Bill Clinton opphevet regelen sin tredje dag som president den 22. januar 1993, på dagen for den årlige «March for Life» og dommen i saken «Roe v. Wade»[16]. George W. Bush gjeninnførte den 22. januar i sin første periode som president, og Barack Obama opphevet den igjen i sin første periode den 23. januar.[17] At vedtaket ikke kom 22. januar ble ansett som et forsøk på å roe ned debatten. Dr Gill Greer, administrerende direktør for den London-baserte International Planned Parenthood Federation, anslo at forbudet i de åtte årene Bush satt ved makten, hadde kostet organisasjonen hennes mer enn $100 millioner til familieplanlegging, hvilket hun anslo hadde ført til 36 millioner uønskede svangerskap og 15 millioner fremkalte aborter.[18]

I India er abort tillatt inntil 20 uker dersom det er fare for mors liv, fosteret har misdannelser, etter voldtekt, eller dersom en prevensjonsmetode ikke har fungert og et par vil begrense antall barn.[19] Nord i India fødes det ca. 120 gutter per 100 jenter[20]. En egen lov fra 1996 har hatt som mål å forhindre abort basert på kjønn, men både i India og andre asiatiske land er abort basert på kjønn noe som fremdeles forekommer.

Verdens helseorganisasjon rapporterte i 2011 at noen steder i verden er forholdet opp til 130 gutter per 100 jenter, hovedsakelig som følge av kjønnsbestemt abort. Kjønnsbalansen blir skjevere for barn nummer to og tre, og i Nord-Korea var denne kjønnsbalansen på 80-tallet på over 200 gutter per 100 jenter. Myndighetene i flere land har gjort tiltak for å redusere ubalansen, blant annet ved å innføre restriksjoner på teknologi for å bestemme kjønn, men også ved å endre arvelover eller regler for subsidier til fordel for jentebarn.[21]

Danmark[rediger | rediger kilde]

En forordning fra 1714 om jordmødrenes virksomhet forbød jordmødre å gi «noget Medicament, Drik, Pulver,» som kunne virke abortfremkallende, under trussel om å miste bestilling, ære, gods eller liv. I 1866 ble Christian Vs Danske Lov avløst av en straffelov, som i § 193 sa at «et frugtsommeligt Fruentimmer, der forsætlig fordriver sit Foster eller dræber det i Moders Liv, ansees med Strafarbeide indtil 8 Aar. Samme Straf er anvendelig paa den, som med Moderens Samtykke i saadan Hensigt anvender Midler paa hende med den anførte Virkning. Skeer det uden hendes Vidende og Vilie, ansees Gjerningsmanden med Strafarbeide fra 4 indtil 16 Aar og under særdeles skjærpende Omstændigheder paa Livstid.» Her skilte man tydelig mellom rettsbeskyttelse for født og for ufødt liv, så barnemord ble behandlet lempeligere enn forsettlig drap ellers.[22]

I 1930 ble strafferammen for fremkalt abort nedsatt til høyst 2 års fengsel, og man innførte «nødrettsregelen», hvorved en kvinne kunne søke om å få avbrutt et svangerskap som satte hennes liv eller helbred i overhengende fare. Det ble dessuten nedsatt en svangerskapskommisjon, hvis betenkning i 1937 førte til den første lov om svangerskapsavbrytelse, som tillot legal abort på medisinsk, etisk og arvemessig indikasjon. Eugenikk, det vil si arvehygiene, handlet om å ivareta befolkningens helse gjennom begrensning av sykdommer og arvelige tilstander. Loven medførte at psykisk og fysisk helbred, incest, voldtekt og arvelighet ble vurdert i saksbehandlingen. 13. juni 1973 vedtok Folketinget Lov om adgang til svangerskabsafbrydelse, som trådte i kraft 1. oktober samme år og lovfestet danske kvinners selvbestemte rett til abort innen utløpet av tolvte svangerskapsuke. Danmark var dermed et av de første vesteuropeiske land som gjennomførte adgang til fri abort.[23] Loven ble kritisert flere steder i utlandet. Blant andre Edward Kennedy var motstander av loven, til tross for at sin begeistring for det danske velferdssamfunnet ellers.[24] Edward Kennedy endret holdning etter Roe v. Wade-dommen, som det for eksempel fremgår av en tale i National Press Club i 2005.[25]

Norge[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Abort i Norge

Fra kvinnedagen 8. mars 2014 i Oslo: Forsvar kvinnenes rett til selvbestemt abort

Abort ble tillatt i Norge i 1964. Gravide kvinner kunne da søke en nemnd om å få gjennomført abort. Lov om svangerskapsavbrott i visse høve ble vedtatt den 11. november 1960, men trådte ikke i verk før 1. februar 1964.[26] Det ble i 1967 opplyst at omtrent 4700 kvinner på årlig basis søkte om abort. Av disse fikk ca. 3500 innvilget abort. Det er videre antatt at mellom 7000 og 10 000 norske kvinner fikk utført ulovlig abort hvert år på 1960-tallet.[27]

En undersøkelse fra 1973 viste at andelen kvinner som fikk innvilget abort økte fra 73 % i 1965 til 85 % i 1971. Berthold Grünfeld mente at dette tydet på at det hadde vært en liberalisering av tolkningen av abortloven. Samme undersøkelse viste at nærmere halvparten av ugifte kvinner i Oslo som hadde fått avslag om abort, fikk den utført illegalt. Antallet anker etter avslag varierte sterkt fra landsdel til landsdel. I Oslo anket så mye som 76 % av kvinnene i 1971, mens anken blant kvinner i Finnmark bare var på 2 %.[28] Ulik tolkning av abortloven førte til at det oppstod en viss tilstrømning til Oslo av abortsøkende. Det var på 1960- og 1970-tallet vanskeligere å få innvilget abort i Utkant-Norge enn i Oslo. Det var også et mer restriktivt syn i Nord-Norge, på Vestlandet og Sørlandet. Østfold var også et sted der det var vanskelig å få innvilget abort på begynnelsen av 1970-tallet. Dette førte til at mange søkte til Oslo for å få abort.[29] En undersøkelse foretatt på midten av 1970-tallet viste at det var livssynet og den sosiale bakgrunnen hos medlemmene i abortnemndene som var utslagsgivende for søknadens utfall. Livssituasjonen til den kvinnen som hadde bedt om abort var av mindre betydning.[30]

Den 30. mai 1978 ble loven om selvbestemt abort vedtatt.[31] Den tillot fra sin ikrafttredelse 1. desember 1978 abort på sosiale indikasjoner. I både Odelstinget (22. mai) og Lagtinget (29. mai 1975) ble lovforslaget bifalt med én stemmes overvekt, i Odelstinget gjorde presidentens dobbeltstemme utslaget[32].

Abortloven ble endret i 1978 slik at det er selvbestemt abort innen utgangen av 12. svangerskapsuke (Lov av 13. juni 1975 nr. 50 om svangerskapsavbrudd[33]).

Abortlovens kjerne er § 2. Her står det hvilke vilkår som må være oppfylt for at et abortinngrep skal være lovlig: Før 12. svangerskapsuke kan kvinnen ta avgjørelsen selv. Etter 12. uke kan abort innvilges av en nemnd, hvis ett av disse kriteriene er oppfylt:

  • det er fare for kvinnens fysiske eller psykiske helse
  • kvinnen har en vanskelig livssituasjon
  • det er stor fare for sykdom hos barnet
  • graviditeten er et resultat av voldtekt eller incest
  • mor har psykisk sykdom eller psykisk utviklingshemming

Loven sier videre at «det skal legges vesentlig vekt på hvordan kvinnen selv bedømmer sin situasjon».

Etter 18 uker er abort ikke tillatt, «med mindre det er særlig tungtveiende grunner for det». Hvis graviditeten har gått så langt at fosteret kan være levedyktig (i dag ned til 22 uker[1]), kan ikke abort innvilges på noe grunnlag. Det er riktignok ett unntak – hvis moren står i fare for å dø som følge av svangerskapet, kan abort utføres på hvilket som helst stadium i graviditeten.

Abortmetoder[rediger | rediger kilde]

I Norge brukes hovedsakelig to abortmetoder: kirurgisk og medisinsk.

Et kirurgisk abortinngrep gjøres i narkose. Først bruker man instrumenter for å utvide åpningen i livmorhalsen. Så setter man inn et sug og suger ut embryo og morkake, som havner i en glasskolbe. Inngrepet tar ca. fem minutter. Man ønsker vanligvis ikke å gjøre abortinngrepet før svangerskapsuke sju, fordi komplikasjonsrisikoen er noe høyere i tiden før dette.

Abort kan også framprovoseres med legemidler. Dette er en metode som kan brukes uavhengig av hvor langt kvinnen er kommet i svangerskapet. Kvinnen møter på sykehuset, tar noen tabletter av stoffet mifepriston (Mifegyne), og drar hjem. To døgn seinere kommer hun tilbake. Da settes det et stoff (prostaglandiner) i skjeden for å sette i gang rier. I løpet av 8 timer har 96 % av pasientene abortert. Kvinner kan kjenne kramper og få blødninger som minnes om menstruasjon når livmoren frastøter fosteret. De aller fleste kvinner blør mindre etter 2 - 3 uker. Infeksjonsfaren i Norge er ganske lav. [34]

Kritikk av abortmetoder[rediger | rediger kilde]

Mange abortmotstandere har kritisert hvordan abort utføres. Abortmotstandere som den amerikanske legen Anthony Levatino, Lila Rose og en rekke andre har lagd videoer og skrevet innlegg om hvordan de mener at en abort blir utført.[35][36][37]

Videoene Anthonyo Levatino har lagd sier at både pillemetoden og den kirugiske metoden er grusomme. Levatino sier at ved pillemetoden vil medikammentene blokkere fosterets nærings- og luftvei, noe han sammenligner med å sulte og kvele til døde. Han sier også at ved kirugisk metode blir fosteret delt opp i flere biter hvis det er for stort før det kan suges og skrapes ut av livmoren. Han mener at det ikke er uvanlig at lemmer og organer blir revet fra hverandre eller knust. Hensikten med videoene hans var å skremme kvinner fra å ta abort. Han har tidligere jobbet som abortlege, men sluttet etter sin egen overbevisning. Reklamevideoene og holdningskampanjene Levatino står bak har blitt publisert på YouTube-kanalen og nettsiden til den amerikanske anti-abort organisasjonen Live Action som blir drevet av Lila Rose.[36][38][39][37]

Abortmotstand[rediger | rediger kilde]

En anti-abort demonstrasjon
Foto: Mark Lyon

Motstanden mot abort begrunnes oftest moralfilosofisk eller med religiøse argumenter.

Religiøs motstand[rediger | rediger kilde]

Den katolske kirke lærer at: «Livet skal vernes om fra unnfangelsen av med største omhu»[40].

Den norske kirke sier at «livet og menneskeverdet begynner ved unnfangelsen. Mennesket er skapt i Guds bilde. Som Guds skapning står mennesket i relasjon til Gud, uavhengig av stadium i livsprosessen, funksjonsevne og utrustning. Også det ufødte livet har derfor krav på vern og beskyttelse». Kirken oppgir likevel at "spørsmålet om hvorvidt det er riktig å sette likhetstegn mellom et få uker gammelt embryo og et foster på grensen til levedyktighet [har vært] diskutert og nyansert i kirkens arbeid med disse spørsmålenene".[41]

Innen Islam er abort «harām», men spesielle omstendigheter kan gi unntak så lenge fosteret er mindre enn 120 dager.[42]

Jødedommens syn på abort er at dersom en mann slår en kvinne slik at hun aborterer, så skal mannen betale erstatning til fosterets far[43]. Jødedommen mener et menneske blir skapt når bein og arterier formes, og at de første 40 dagene er et foster «bare væske»[44]. Talmud tillater abort dersom mors liv er i fare, men dersom barnets hode er synlig skal det ikke skades.

Hinduismen har ikke et enhentlig syn på abort. Vedaene og Upanishadene kan språklig forstås som at dersom et embryo blir drept før kjønnet er kjent, kunne dette vokst opp og blitt en Brahman, og at å drepe et embryo kan være som å drepe en lærd Brahman.[45]

Buddhismen er, med noen unntak, imot abort av tre grunner[45]. Først Buddhismens syn på eksistens, karma og gjenfødelse. Så Buddhismens etikk og respekt for alt liv, og i tillegg klosterregler som sier at livet begynner med unnfangelsen.

Den katolske kirken[rediger | rediger kilde]

Den katolske kirken er en av de sterkeste motstanderne av abort, de fordømmer enhver form for direkte, provosert abort. De mener at alle involverte i en abort gjør seg skyldig i en meget alvorlig handling. Ikke bare foreldrene, men alle de som utfører aborten og tilrettelegger for at det er mulig. De mener at livet er en gave fra Gud.[46] Den katolske kirke mener at abort bare kan gjennomføres dersom det er fare for mors liv.[47] Voldtekt, incest, sosiale, økonomiske eller andre årsaker kan aldri rettferdiggjøre en abort.

Vatikanet oppfordret til boikott av Amnesty International fordi organisasjonen mener voldtektsofre bør få ta abort.[48] Flere paver har også sammenlignet abort med forskjellige ting som blant annet holocaust og leiemord. [49][50][51]

Politisk motstand[rediger | rediger kilde]

Det finnes også politisk motstand mot abort uten en enhetlig religiøs eller moralfilosofisk forankring[52], og politiske organisasjoner som kjemper mot abort som «United States pro-life movement» og "Live Action" i USA, «Efrat» i Israel og Menneskeverd i Norge.[53]

Moralfilosofiske sider ved abortdebatten[rediger | rediger kilde]

Det finnes to hovedgrupper med argumenter i abortdebatten. Den ene er argumenter som omhandler fosterets moralske status, som om det har rett til liv, rett på beskyttelse og om det er galt å drepe det. Den andre gruppen argumenter er basert på om kvinnes rett til å bestemme over egen kropp rettferdiggjør abort selv om fosteret har rett til liv.

Abort av ikke-personer[rediger | rediger kilde]

Filosofen Mary Anne Warren er en av mange som hevder abortmotstand er basert på følgende argument:

  • Det er galt å drepe uskyldige mennesker.
  • Et embryo er et uskyldig menneske.
  • Derfor er det galt å drepe et embryo.

Hvorvidt et embryo, som biologisk er et menneske, også skal anses som en person med rett til liv, følger andre kriterier, som bevissthet, tanke, selvbevissthet, egen aktivitet og evnen til å kommunisere. Warren mener at om alle disse kriteriene er til stede er vedkommende en person, uavhengig av biologi. En person trenger ikke å ha alle disse, men Warren hevder at et embryo bare har én, bevissthet (evne til å føle smerte), og at et foster derfor ikke er en person.

Warren kritiseres med to typer argumenter. En person i koma vil ikke oppfylle Warrens kriterier, og blir ikke en person med rett til liv. Nyfødte spedbarn vil heller ikke oppfylle kriteriene. Warren anser også spedbarn som «ikke-personer», men tillater ikke drap på spedbarn fordi et menneske som er født ikke lenger er i konflikt med sin mors interesser fordi det kan gis bort til adopsjon.

Tap av en verdifull fremtid[rediger | rediger kilde]

Filosofen Don Marquis hevder at abort er galt fordi embryoet blir fratatt sin verdifulle fremtid. Å drepe et menneske er galt fordi det skader offeret ved å ta bort all dets fremtid, og å drepe et foster er like ille. Marquis spør hvorfor det skal være av moralsk betydning om man er et menneske eller en person, og mener at det som gjør det galt å drepe barn eller voksne også gjør det galt å drepe foster.[54] Marquis har fått forskjellige typer kritikk[55], og han tilbakeviser dem blant annet ved å si at «abort er umoralsk fordi vi var fostre en gang og vi vet at de fostrene hadde en verdifull fremtid.»

Retten til å bestemme over egen kropp[rediger | rediger kilde]

Judith Jarvis Thomson støtter Warrens syn på at et embryo ikke er en person, men hevder at abort er akseptabelt selv om embryoet er en person[56]. Hennes hovedargument er en rett til å bestemme over egen kropp, og sentralt i hennes argumentasjon er et tankeeksperiment.

Tenk at du våkner opp i sengen ved siden av en berømt fiolinist. Han er bevisstløs og har en dødelig nyresvikt, men fordi du har rett blodtype er du blitt kidnappet og koblet til ham slik at dine nyrer renser blodet hans. Dersom han kobles fra vil han dø, men i løpet av ni måneder antas han å bli frisk så han kan kobles fra. Thomson mener du når som helst kan koble deg fra fordi retten til liv ikke innebærer retten til å bruke en annen persons kropp. Ved å koble fra fratar du ikke fiolinisten retten til liv, men retten til å bruke en kropp han ikke har rett til, mener Thomson.

Thomsons kritikere sier at analogien med kidnapping kun kan sammenlignes med abort etter voldtekt, og at normalt har kvinnen gjennom handling samtykket til at embryoet kunne oppstå. Embryoet er i tillegg kvinnens eget, mens fiolinisten er en fremmed. Å koble fra fiolinisten dreper ikke fiolinisten, men fiolinisten dør av en utenforliggende årsak, mens en abort aktivt dreper fosteret, som om fiolinisten ble drept mens han var koblet sammen med deg. Thomson presiserer at dersom du kobler deg fra, og fiolinisten likevel overlever, så har du ingen rett til å drepe fiolinisten.

Utilitarisme og abort[rediger | rediger kilde]

Professor Peter Singer ved Universitetet i Melbourne mener at det er umulig å unngå å anse et embryo som et uskyldig menneske,[57] men at det at en skapning er et menneske, og i live, i seg selv ikke bestemmer om det er galt å ta denne skapningens liv. Singer mener at abort, og i spesielle situasjoner spedbarnsdrap, kan rettferdiggjøres dersom man setter fordelene og ulempene for moren og for fosteret opp mot hverandre. Kritikere mener at dersom Singers argument blir brukt til å rettferdiggjøre enhver type abort før fosteret kjenner smerte, for å gi minimal ulempe (smerte) for fosteret og en antatt fordel for moren, så bør en slik etikk likevel fordømmes fordi «det ville vært en slem og egoistisk handling» ut fra et dydsetisk perspektiv.[58]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Between-Hospital Variation in Treatment and Outcomes in Extremely Preterm Infants, The New England Journal of Medicine
  2. ^ Årrestad, Karoline Paulsen (28. november 2013). «Dømt til døden for å fjerne foster». 
  3. ^ «Papaya Uses, Benefits & Dosage - Drugs.com Herbal Database». 
  4. ^ Effect of unripe carica papaya on uterus Meera Sumanth, Ugendra K.
  5. ^ Mark Mazower: Dark Continent (s. 85-6), Penguin books, ISBN 0-14-024159-0
  6. ^ Ebba D. Drolshagen: De gikk ikke fri (s. 187 og 192), forlaget Oktober, Oslo 2009, ISBN 978-82-495-0592-0
  7. ^ «Why China’s one-child policy still leads to forced abortions, and always will». 
  8. ^ Brekke, Torkel (25. mai 2006). «Titalls millioner fostre abortert vekk - fordi de var jenter». Dagbladet.no (norsk). Besøkt 8. juni 2019. 
  9. ^ Brooke, James (10. juni 2002). «N. Koreans Talk of Baby Killings» – via NYTimes.com. 
  10. ^ Portugal will legalise abortion, BBC
  11. ^ Nyborg, Øyvind Rønning. «Aborttilhengerne vinner i Irland». NRK. Besøkt 27. mai 2018. 
  12. ^ «§ 218 StGB - Einzelnorm». 
  13. ^ «§ 218a StGB - Einzelnorm». 
  14. ^ «Induced Abortion Worldwide». 10. mai 2016. 
  15. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 1. februar 2012. Besøkt 2. februar 2012. 
  16. ^ «CBN.com - The Christian Broadcasting Network». 
  17. ^ https://www.whitehouse.gov/the_press_office/MexicoCityPolicy-VoluntaryPopulationPlanning/
  18. ^ Nasaw, Daniel (23. januar 2009). «Barack Obama reverses 'global gag rule' on family planning organisations» – via www.theguardian.com. 
  19. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 22. mars 2014. Besøkt 22. mars 2014. 
  20. ^ «Gendercide». 4. mars 2010 – via The Economist. 
  21. ^ Preventing gender-biased sex selection, WHO 2011
  22. ^ Siteringsfeil: Ugyldig <ref>-tagg; ingen tekst ble oppgitt for referansen ved navn autogeneret1
  23. ^ https://danmarkshistorien.dk/leksikon-og-kilder/vis/materiale/fri-abort/
  24. ^ "En Kennedys holdning til den "fri" abort – for 50 år siden»
  25. ^ Dionne, E.J. (14. januar 2005). «The New Liberalism: Democrats Need to Show Their Family Values». Washington Post. s. A19. Besøkt 6. november 2020. 
  26. ^ «VG Arkiv - sidevisning». Arkivert fra originalen . Besøkt 6. februar 2010.  Arkivert 14. juni 2013 hos Wayback Machine.
  27. ^ «VG Arkiv - sidevisning». Arkivert fra originalen . Besøkt 6. februar 2010.  Arkivert 20. desember 2011 hos Wayback Machine.
  28. ^ «VG Arkiv - sidevisning». Arkivert fra originalen . Besøkt 6. februar 2010.  Arkivert 20. desember 2011 hos Wayback Machine.
  29. ^ «VG Arkiv - sidevisning». Arkivert fra originalen . Besøkt 6. februar 2010.  Arkivert 20. desember 2011 hos Wayback Machine.
  30. ^ «Dagbladet - Dagbladet for 50 år siden … og 25 år siden (18. mai 2000)». 
  31. ^ Ruud, Robert Gjerde Solveig. «Biskopene beklaget steile abortholdninger – det vil ikke KrF gjøre». Aftenposten. Besøkt 11. august 2019. 
  32. ^ Ida Blom & Kari Tove Elvbakken (2001). «Linjer i norsk abortlovgivning og abortpolitikk». Tidsskrift for velferdsforskning (Hefte1 utg.) (1): 41. 
  33. ^ «Lov av 13. juni 1975 nr. 50 om svangerskapsavbrudd». 
  34. ^ «Abortmetoder - helsenorge.no». helsenorge.no. Besøkt 8. juni 2019. 
  35. ^ «Abortion Methods: The Gruesome Reality of How Babies Are Killed in Abortion». LifeNews.com (engelsk). 17. februar 2014. Besøkt 8. juni 2019. 
  36. ^ a b Brown, Kristi Burton (4. mars 2016). «What really happens during a suction D&C abortion?». Live Action News (engelsk). Besøkt 8. juni 2019. 
  37. ^ a b Live Action (3. mai 2016). «1st Trimester Medical Abortion: Abortion Pills». Besøkt 8. juni 2019. 
  38. ^ Live Action (23. februar 2016). «1st Trimester Surgical Abortion: Suction (Aspiration) D & C». Besøkt 8. juni 2019. 
  39. ^ Live Action (23. februar 2016). «2nd Trimester Surgical Abortion: Dilation and Evacuation (D & E)». Besøkt 8. juni 2019. 
  40. ^ Livets Evangelium, Johannes Paul II
  41. ^ «abort - Abort». Arkivert fra originalen . Besøkt 8. mai 2015. 
  42. ^ «BBC - Religions - Islam: Abortion». 
  43. ^ «Abortion | Jewish Women's Archive». 
  44. ^ «The Fetus in Jewish Law». 
  45. ^ a b ABORTION FROM THE PERSPECTIVE OF EASTERN RELIGIONS: HINDUISM AND BUDDHISM Arkivert 2014-02-21, hos Wayback Machine., Romanian Journal of Bioethics
  46. ^ «Hvad er Den katolske Kirkes holdning til abort?» (dansk). Den Katolske Kirke i Danmark. Arkivert fra originalen 26. februar 2008. Besøkt 24. februar 2008. 
  47. ^ Den katolske kirke i Norge. «Biskop Eidsvig om abortsaken i Brasil» (norsk). Den katolske kirke i Norge. Besøkt 20. mars 2009. 
  48. ^ Åsne Gullikstad. «Katolikker boikotter Amnesty» (norsk). Dagsavisen. Arkivert fra originalen 24. februar 2008. Besøkt 24. februar 2008. 
  49. ^ «Paven sammenligner abort med Holocaust». www.vg.no (norsk). Besøkt 8. juni 2019. 
  50. ^ «Paven sammenligner abort med leiemord». www.vl.no (norsk). Besøkt 8. juni 2019. 
  51. ^ «Paven sammenligner abort med nazistenes etniske rensing». www.vg.no (norsk). Besøkt 8. juni 2019. 
  52. ^ Gran, Even. «Abortkrangel blant ateister i USA». 
  53. ^ «Abort - Menneskeverd». Menneskeverd. 31. desember 2016. Besøkt 12. februar 2017. 
  54. ^ [1] A critique of ‘‘the best secular argument against abortion’’
  55. ^ Deprivations, futures and the wrongness of killing, Don Marquis
  56. ^ A Defense of Abortion Arkivert 21. april 2015 hos Wayback Machine., Judith Jarvis Thomson
  57. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 13. oktober 2009. Besøkt 29. oktober 2009.  Abortion, Peter Singer
  58. ^ «richmond-philosophy.net» (PDF). 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Abort&oldid=21923191»