Urdu
| Urdu اردو | |||
|---|---|---|---|
| Brukt i |  Pakistan India
 Nepal | ||
| Skriftsystem | Urdualfabetet | ||
| Offisiell status | |||
| Offisielt i | (Pakistan) | ||
| Språkkoder | |||
| ISO 639-1 | ur | ||
| ISO 639-2 | urd | ||
| ISO 639-3 | urd | ||
Urdu (اردو) eller urdu-språk, også kjent som lashkari[1][2] (لشکری), er et indoeuropeisk språk av indoarisk type som hovedsakelig blir talt i Pakistan og India. Det er svært likt hindi, men blir skrevet i nastaliq, en tilpasset utgave av det arabiske alfabetet. Urdu er et språk som dets ordforråd består av elementer fra språk som persisk, kurdisk, tyrkisk, arabisk, punjabi, hindi, sansrikt, gujrati, italiensk og portugisisk.
Urdu er offisielt språk i Pakistan, og ett av de 23 nasjonale språkene i India.
Urdu hører til blant verdens ti største språk. Navnet har samme opprinnelse som det norske ordet horde. Begge ordene stammer fra tyrkisk ordu (= hær, leir). Stormogulene i Delhi var opprinnelig sentralasiatiske nomader, og hoffet deres ble derfor omtalt som urdu-e mu'allâ (= leir keiserens). Dette gikk så over til å betegne språket deres, og ble etter hvert kortet ned til urdu.[3]
Etymologi[rediger | rediger kilde]
Ordet betyr på urdu «leir», men stammer faktisk fra tyrkisk, ordu, som betyr "hær فوج", en forkortelse av zaban-i-urdu (hærsspråk»).[trenger referanse] Det har likheter med dzongkha, en tibetansk variant og Bhutans offisielle språk, hvor det betyr «fortets språk».[trenger referanse]
Slektskap[rediger | rediger kilde]
I utgangspunktet var urdu og hindi ett og samme språk, kjent som hindustani, men de har utviklet seg i ulik retning under persisk påvirkning, og senere ved hjelp av offisiell språkpolitikk i Pakistan og India.
Lånord i urdu[rediger | rediger kilde]
| Ordet på urdu | Ordets betydning på norsk | Ordets opprinnelse |
|---|---|---|
| muzahimat | motstand | arabisk |
| makan | hus | arabisk |
| tariqa | måte | arabisk |
| ibadat | tilbe | arabisk |
| fayida | fordel | arabisk |
| dushman | fiende | persisk |
| sipahi | soldat | persisk |
| deevaar | vegg | persisk |
| khwahish | ønske | persisk |
| frukht | salg | persisk |
| darzi | skredder | kurdisk |
| karubar | forretning | kurdisk |
| darwaza | en dør | kurdisk |
| khushi | glede | kurdisk |
| asan | lett | kurdisk |
| asman | himmel | kurdisk |
| gosht | kjøtt | kurdisk |
| laibrari | bibliotek | engelsk |
| sinater | senator | engelsk |
| glas | glass | engelsk |
| pistaul | pistol | engelsk |
| dach | nederlender | engelsk |
| qainchi | saks | tyrkisk |
| chhat | tak | tyrkisk |
| bandooq | våpen | tyrkisk |
| chabi | nøkkel | portugisisk |
| balti | bøtte | portugisisk |
| kamra | rom | italiensk |
| cheeta | gepard | punjabi |
| changa | god | punjabi |
| nanha munna | spedbarn | gujrati |
| bebas | hjelpeløs | sanskrit |
| pyaar | kjærlighet | hindi |
| svarg | paradis | hindi |
Skriftspråk[rediger | rediger kilde]
Urdualfabetet er utviklet av det persiske alfabetet som igjen kommer fra det arabiske. Urdu og hindi anses av språkvitenskapen som ett språk. Den største forskjellen mellom de to er at mens hindi skrives med devanagari-alfabetet, skrives urdu, i likhet med persisk og arabisk, med arabisk alfabet. Sterkt forenklet kan urdu beskrives som hindi utvidet med tusenvis av persiske lånord, og skrevet med den kalligrafiske stilarten nastaliq.[4]
Fellesskap mellom norsk og urdu[rediger | rediger kilde]
Konsonanten h er svært ustabil, mens n og m er blant de mest stabile språklydene vi har. Begynner et urdu-ord med n eller m, er der store sjanser for å finne et beslektet norsk ord med samme begynnelsesbokstav: Mâ = mor, mausî = moster, mors søster (hvor både urdu -sî og norsk -ster er forkortede former av det indoeuropéiske ordet for «søster», som i urdu ikke har overlevd som selvstendig ord, men er erstattet med bahin), muñh = munn, na = nei, nîcê = ned, nâk = nese, nayâ = ny, nangâ = naken.[5]
Suffikset -ende, som i norsk «sovende», gjenfinnes i urdu -inda. Man har ord som âinda (= fremtid, egentlig «kommende»), parinda (= fugl, egentlig «flygende»), bâshinda (= beboer, egentlig «værende»), sharminda (= skamfull), numâinda (= representant). Og selv om de norske ordene «nevø» og «niese» er innlånt fra fransk, er de også indoeuropéiske og beslektet med urdu navâsâ (= dattersønn) og navâsî (= datterdatter), som urdu på sin side har lånt fra persisk. Flere lånord fra persisk er nâm (= navn), nâf (= navle), murdâbad (= død over, beslektet med «mord») og mard (= mann - samme roten som mors på latin, for menneskets tydeligste kjennetegn er at det er dødelig).[5]
Et indoeuropéisk fellesskap for verbet «å bære» gjenkjennes i urdu bhârî (= tung). Bhâr betyr «en bør», og inngår som siste ledd i urdu dilbar (= en kjæreste, «hjertetyv»), hvor ordstammen bar- viser til «å bære, bortføre».[6]
Analyserer man regelbundne lydforskyvninger, blir enda flere ord gjenkjennelige. Indoeuropéisk p forvandles til f i germanske språk. I ord som parâyâ (= fremmed), pardês (= utlandet) og pardêsi (= utlending) er elementet par- beslektet med norsk «fjern». Andre ord er par = fjær, pul = bro (jfr fjord), pânv = fot.[6]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ «Lahore during the Ghazanvid period: A socio-political and cultural study» (PDF). Kanwal Khalid, PhD Associate Professor, College of Art and Design University of the Punjab, Lahore.
- ^ Khan, Sajjad, et al. "Template Based Affix Stemmer for a Morphologically Rich Language." International Arab Journal of Information Technology (IAJIT) 12.2 (2015).
- ^ Finn Thiesen: "Likheter mellom norsk og urdu", Språknytt (s. 34), utgitt av Språkrådet
- ^ http://www.krysstal.com/writing_nastaliq.html
- ^ a b Finn Thiesen: "Likheter mellom norsk og urdu", Språknytt (s. 35)
- ^ a b Finn Thiesen: "Likheter mellom norsk og urdu", Språknytt (s. 36)
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Pål Kristian Eriksen Nye språk i Norge. En språkodyssé Pax 2019 ISBN 9788253040325
