Presteskap
| Artikkelen inngår i serien om |
| Treenigheten |
| Bibelen |
| Gudshus |
| Presteskap |
| Hovedretninger |
| Kristen ikonografi |
| Andre emner |
| Kristendommen i Norge |
Presteskap, geistlighet, kleresi, Clericus eller Clerus er en betegnelse på det formelle lederskapet innenfor en religion, spesielt innen kristendommen. Ordet kleresi kommer fra gresk κλῆρος (kliros), som i metaforisk forstand betyr «arv». De som tilhører kleresiet kan kalles klerikere eller klerker.
Organiseringen av presteskapet, hvilke oppgaver de utfører og deres status i forhold til andre troende varierer mellom de forskjellige religioner. De er vanligvis ansvarlige for ritualer ved livets milepæler, som for eksempel dåp, omskjæring, konfirmasjon, ektevigsel og begravelse.
Kristendom[rediger | rediger kilde]
Tradisjonelt finnes det tre grader innenfor det kristne presteskapet: Diakon, prest og biskop. Innenfor disse gradene kan det også finnes flere nivåer, som for eksempel erkebiskoper.
Ikke alle kirkesamfunn har alle de tre gradene, og presteskapets status varierer sterkt, fra å ha en svært sentral rolle innenfor all offentlig gudsdyrkelse, til å være de fremste blant likemenn. Noen kirkesamfunn har ikke noe presteskap, men i stedet utvalgte personer som leder menigheten, uten at disse har noen varig spesiell status.
Geistligheten som stand[rediger | rediger kilde]
Fra tidlig middelalder fikk geistligheten i kristne stater en særstilling i samfunnet og utgjorde i mye av Europa en egen stand, på mange måter sidestilt med adelen, og gjerne med de samme privilegiene (typisk skattefrihet). Geistligheten eide mange steder store jordegods og fikk en viktig politisk og administrativ rolle i statsadministrasjonen. Dette skyldtes ikke bare deres rolle som religiøse ledere, men også at de var den høyest utdannede gruppen i samfunnet og forvaltere av skriftkulturen. I middelalderen og frem til tidlig moderne tid hadde geistligheten som regel derfor også ansvaret for rettsvesenet og mange andre oppgaver i statsstyret. I Danmark-Norge var geistligheten sammen med adelen en av to privilegerte («frie») stender; biskopene var automatisk medlemmer av riksrådet og lenger ned i det kirkelige hierarkiet inntok prestene gjerne de fremste posisjonene i sine lokalsamfunn.[1] I Europa oppnådde geistligheten flere steder suverenitet over landområder og dannet geistlige stater (jf. fyrstbiskop).
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ «Geistlighet», lokalhistoriewiki.no
